I dag har jeg 20-års bryllupsdag. Eller nei, det har jeg ikke. Jeg ville hatt det om ting hadde vært annerledes. Som de ikke er. Vi fikk feiret 10 av dem. Etter det var det ikke noe mer å feire, tenkte jeg. Men dagen kommer jo hvert år likevel, selv om jeg ikke er så opptatt av merkedager og markering.
Jeg husker bryllupsdagen som en veldig fin dag med oss to i fokus for familie og venner. En flott septemberdag med sol og litt varme, kald morgen og nydelige høstfarger. Familie fra fjern og nær, venner som hadde reist langt for å dele dagen vår med oss. Så mye jobb vi hadde lagt ned på forhånd, så mange detaljer som var tenkt på og iverksatt – detaljer som sikkert ingen merket. Så mange som hjalp oss så det skulle bli en flott festdag. Og det ble det virkelig.
At dagen ikke er så stor lenger, gikk opp for meg i går da jeg nesten litt tilfeldig kom på hvilken dag som nærmet seg. Først måtte jeg regne over, huske hvor gammel Line, min eldste er, og deretter koble det sammen. For meg er denne dagen ganske lik andre dager nå. Jeg har sjelden følt noe stort behov for å markere hverken denne dagen eller andre, men der er vi ulike. Vi prater om det, selvsagt, men vi fokuserer ikke på det som er trist og leit. Vi prater om pappa, hvor gamle vi var da vi giftet oss, og hvor gammel ville pappa vært nå, hva vi hadde på oss og sånne ting som barn lurer på.
Merkedager – dager da noen du var glad i, døde – kan være vonde. Sorg over alt som ikke ble og kanskje sorg over det som var som ikke var så bra. Kanskje tenker vi at alt var så bra før? Før er ikke nå, og det er ikke det samme. Litt flere tanker deler jeg i videoen her:
Det er ikke bedre eller værre, det er annerledes.Feirer du brullupsdagen din eller første-gang-dere-møttes-dagen med kjæresten din? Eller glemmer du det i alle travelhetene i hverdagen?
Og til deg som har en vond dag som kommer hvert år: hva tenker du om slike merkedager?
Må de markeres? Hvordan gjør du dagen best mulig?
Jeg setter stor pris om du deler dine tanker med meg og andre i kommentarfeltet.
Eller du kan sende meg en mail :ragnhild@ragnhildorjaseter.no Tusen takk <3
Ragnhild
Kjære Oddvin – det var utruleg fint skreve! Og så fint eit dikt. Eg har høyrt noko liknande før, og trekantar som blir avslepne og «mjuke» i kantane etterkvart som tida går og gleda og gode minne tek over for sorg og sakn.
Tusen takk for at du delte dette og alt godt i tida som kjem, der det vil kome tunge og lette dagar.
Hei, gode Ragnhild :-) Takk for reflekterte tankar om eit tema som gjerne ikkje blir snakka so mykje om.
Sjølv blei eg enkemann i ein alder av 44, i 2012. Den 21. november døde min kjære Anita, på sin 44 års dag. Vi fekk 26 gode år saman.
Vi fekk to nydelige prinsesser saman som i dag er 21 og 23 år gamle. Dei er si mor opp av dage, so det er nokre vakre jenter på alle måter :-)
Eg har alltid vært den som huskar datoar, og vi har kosa oss saman og minnast desse dagane saman. Ikkje heile familien, men eg og Anita :-) 17. juni 1988 forlova vi oss, 18. august 1990 gifta vi oss. Pluss mange andre gode minner som vi hadde lyst å markere og minnast.
Når eg no i august kom til den 18, ja då var det rart å ikkje skulle dele denne med Anita, men sånn er det no og sånn vil det være i framtida. Bryllupsdagen vil alltid være der og eg tar med meg dei gode minnene fra denne dagen, og dei dagane vi fekk saman.
Når eg las og hørde bloggen din so var det eit dikt som eg fekk lyst å dele med deg. Det er oversatt fra fra eit kinesiskt dikt:
Sorg
Sorgen er ein trekant- som dreiar rundt i hjertet
med spissar som rispar.
Det gjer vondt-forferdelig vondt.
Til trekanten sine spissar vert avslipt- og det er berre ei kule igjen-
som glir rundt utan smerte.
Sorgen er ein prosess som tek tid,- men den tek slutt.
Kor lang prosessen er- beror på kva vi har mista,
kva ressursar vi sjølv har,
og kva støtte vi mottek frå våre omgjevnader.
Men når gleda over det du har hatt
overskygga savnet av det du har mista,
når du veit at du aldri ville vore utan det du har tapt,
sjølv om du var klar over at du ein gong kanskje måtte gi slipp på det.
Då er trekanten sine spissar avslipt-
og kula er blitt ein skatt i ditt hjerte
Veit eg trenger tid, men sånn er det berre og det er heilt naturlig. Uansett så føler eg takknemlighet, takknemlighet for alt som Anita og eg fikk være for kvarandre.
Ynskjer deg og dine alt godt :-)
Helsing
Oddvin
Det er fint å kjenne på når det er best å minnes de døde, om det er på DEN dagen eller en annen dag. Det er egentlig enkelt med barn, de spør om det de tenker uten å analysere noe som helst først. Befriende.
Tusen takk for at du deler, Katrine <3
Det tok faktisk noen år før jeg begynte å markere dagen som mamma ble borte. Det føltes alt for vondt de første årene. I de siste årene er faktisk Halloween den mest konstruktive dagen, da feirer hele vår lille familie våre døde (mormor og bestefar) og DET er sikkelig godt for alle, faktisk. Begge døde i april, men det er ikke da vi kjenner på å minnes de. I høstmørket tenner vi lys, setter frem bilder, forteller barna om de som er borte. Og de lytter og spør.
Bildet som kom opp i hodet mitt var (HELT uten sammenligning forøvrig)»det kommer ikke an på hva du spiser mellom jul og nyttår, men hva du spiser mellom nyttår og jul». Og det er jammen sant – de aller fleste dagene er gode!
Og om alt hadde bare vært fryd&gammen hadde vi vært en maskin, ikke mennesker med følelser. Som ikke er rasjonelle eller logiske.
Jeg liker det du skriver «vi trenger ikke være blide hele tiden». Nei, det trenger vi ikke!
Tusen takk, Barbro – det gleder meg å høre at ordene mine er fine å lese <3
Den tankegangen hjelper iallefall meg mye. Det er ikke værre eller bedre, det er annerledes. Og rimelig vanskelig, om ikke umulig, å sammenligne. Tusen takk for din kommentar, Heidi.
Liker godt tankegangen om at det var bra før, og det er bra nå.
Man trenger ikke sammenligne eller sette opp mot hverandre, følelser er ikke enkelt å sette ord på, men det ene utelater ikke det andre.
Det er rart med sånne skulle-burde-kunne-vært-dager. For noen år siden bestemte jeg meg for at det faktisk er helt greit å ha en og annen drittdag innimellom. Jeg liker ikke bursdagen til Synne, og jeg liker ikke dagen hun døde. Men så lenge jeg stort sett liker de andre dagene så tenker jeg – hvorfor ikke. Vi trenger ikke være blide hele tiden. Men, og stort men, jeg har også, ettersom årene går, blitt mer og mer klar over at dette er mine dager, det er ikke dager andre trenger forholde seg mer enn måtelig til i den forstand at de ikke må huske det.
Og du, det er så fint å lese det du skriver! Du er flink!