Fra å ville være usynlig og gjemme seg bak andre til å ville vise seg fram og gå først – det er en lang vei. Liker du å synes?
Nå har jeg aldri vært stum eller usynlig sånn sett – jeg har pratet i klassen og holdt tale for hele skolen på 17.mai i 4.klasse og har sagt både det ene og det andre. Å prate i forsamlinger har jeg gjort lenge, men ikke uten å være nervøs eller planlagt hva jeg skal si.
Men å virkelig vises med hele meg, alt både inni og utenpå – nei det har jeg ikke gjort. Nei GURI Malla så skummelt.
I mitt lange liv (ha ha – ja, jeg er eldgammel!) har jeg møtt mange som har å prate i forsamlinger som sin værste frykt. Jeg mener å ha sett en liste over hva folk er mest redd for, og å prate i forsamlinger kommer ganske langt opp (korriger meg om jeg husker helt feil nå). Er du en av dem?
Jeg husker enda vi hadde juleavslutningskomite i klassen til min eldste, jeg husker ikke akkurat hvilken klasse – det var sikkert 2 eller 3. Vi var 5-6 mamma’er som hadde møte og ALLE sloss nærmest om å slippe å få oppgaven om ønske velkommen. Jeg kunne tatt på meg det, for akkurat det var enkelt for meg. Men noe i meg stoppet opp da jeg så hvor redde alle de andre var. For å snakke til 25 elever og deres foreldre som de kjenner. Enden på visa var at en pappa som ikke var med på møtet, fikk jobben.
Hva er det vi er så redde for? Å dumme oss ut? Men HALLO – det er jo tiden for å blottlegge seg og dumme seg ut og fortelle om alle sine svakheter. Vi har Tommy Steine som blottlegger sin redsel og er ”Livredd” på scenen, Kathrine Aspaas som innrømmer sin misunnelse og får trampeklapp, og Brené Brown har blitt stor stjerne med sin ”Imperfection” og ”Vulnerability” – og flere med dem. Det er nesten blitt mote å dele det man er redd for eller skammer seg over.
Jeg blogger jevnlig (har jo så mye på hjertet!) – og etter hvert har jeg fått en god del respons. Det er utrolig stas – det er jo derfor jeg gjør det! Og det som får mest respons er der jeg forteller hvor teit eller dum jeg har vært eller er. Folk liker å lese om andres tabber. Er det fordi det gjør det litt lettere å være dem? Å se at andre ikke er så perfekte som det kan se ut til ved første øyekast?
Men altså – folk er folk, uansett blått blod eller kjendisstatus. Kongen går faktisk på do han også.
Men tilbake til denne synligheten – når sånne som meg (hææ – sånne som meg? Ingen er vel som meg.. ) har tatt et steg i annen retning og skal bygge noe nytt, så er synlighet faktisk veldig viktig. Å våge å vise seg fram, og våge å ikke bli likt også. Den siste der sitter langt inne – men samtidig så liker jo ikke jeg hele verden, så det er ganske logisk at ikke hele verden liker meg heller.
Prosjekt synlighet har uansett tatt et skritt videre og denne uken hadde jeg besøk av en journalist og fotograf fra Allers. De synes at min historie er så interessant at den fortjener å synes mer. Hurra for det!! Og dermed er grunnlaget lagt for å være ”utbrettspike” om et par måneder.
Jeg hadde tenkt ut før de kom at jeg skulle skrive om besøket, og jeg skulle ta bilde og alt sammen – men hvem glemte hele fotograferingen? Så opptatt med å fortelle om meg og mitt og posere på ordre fra fotograf Marianne. Jaja, jeg tok et steike godt bilde av meg selv rett etterpå da. Det får være godt nok!
Hva er det som gjør at vi er redde for å synes? Hva tenker du? Kommenter gjerne!
Få mine beste tips for mer glede, for en hverdag med positivt fortegn. Start å bruk dem med en gang!