Kondolerer, dødens ord – en kronikk – Ragnhild Ørjasæter

Kondolerer, dødens ord – en kronikk

Line sololue2Line var 11 år da pappa’n hennes døde. Det har formet henne på godt og vondt, og gitt en erfaring som mange andre på hennes alder ikke har. Jeg husker at hun ble mer voksen ganske fort, og en periode hadde hun mest venner som gikk i klassen over henne.

Nå er Line voksen «på ordentlig» og er langt kommet i sin utdanning og har snart sin bachelorgrad i PR og markedskommuniksjon. Denne kronikken er en mappeoppgave som hun skrev høsten 2015 og hun fikk en særdeles flott karakter. Jeg vil dele den her fordi den er viktig, ikke fordi den fikk en fin karakter. Det er viktig å lese for dem som skal møte mennesker i sorg. Den er viktig for oss alle!

Av Line Ørjasæter Aam

”Kondolerer” kom en jevnaldrende bort til meg i skolegården og sa seks måneder etter at min aller kjæreste pappa hadde blitt revet bort i en tragisk bilulykke. Jeg var tolv år gammel, og etter mange og lange stunder med sorg hadde jeg endelig klart å komme nogen lunde tilbake til hverdagen. Mot alle odds hadde jeg det faktisk bra. Jeg var aktiv, hadde gode venner og vi, min kjernefamilie, hadde familie og venner som stilte opp mer enn man kan tenke seg. Men så – plutselig og uventet – skulle noen snu denne perioden med glede og latter, om til å synes synd på meg. Igjen. Fra den dagen har ordet kondolerer blitt et svart ord for meg. Det er ekkelt, upersonlig og for meg – et dødens ord.

I tiden etter pappas død var det mange rundt meg som syntes synd på meg og ikke var redd for å uttrykke det til meg. ”Det er så synd på deg”, ”Tenk å miste faren sin i så ung alder”, ”Så utrolig synd, kondolerer.” Selv om jeg bare var tolv år gammel tok jeg meg selv i å tenke at ja, det er synd på meg, men hvordan skal jeg komme meg opp og frem i hverdagen hvis alle rundt meg skal synes synd på meg og vise sin kondolanse i lang tid etterpå?

Da jeg startet på ungdomsskolen husker jeg at det var litt godt å ikke være den jenta alle synes synd på fordi hun hadde mistet pappaen sin. Jeg husker at jeg hadde et snev av dårlig samvittighet fordi tankene mine var rettet den veien. Men hvis jeg kunne reist tilbake i tid ville jeg fortalt 15 år gamle Line at det er greit å tenke sånn noen ganger. Jeg er like glad i pappaen min nå som da han levde, og å komme tilbake til hverdagen betydde ikke at jeg ikke tenkte på han hver eneste dag. Man glemmer aldri, men å leve videre på best mulig måte skal man ikke ha dårlig samvittighet for. Man har ikke noe valg, man må leve.

”Etter jeg var mottaker av det selv, har jeg aldri sagt det igjen.”

Bruken av ordet ”kondolerer” har jeg i senere tid tenkt mye på. Etter at jeg selv i tidlig alder var mottaker av ordet har dette gjort at jeg misliker det svært sterkt. Det finnes så mange andre gode og fine ord man kan si istedenfor et ord som ligner på gratulerer? Som min mor så fint fortalte meg: ”Jeg har vært i en situasjon der det var jeg som tok i mot ordet fra mange. Jeg har også vært i flere situasjoner der jeg selv har sagt det. Etter at jeg var mottager for det selv har jeg ikke sagt det igjen.”

Kunsten å være pårørende

I følge fremmedord.org betyr en kondolanse en gest eller hilsen som gis til etterlatte etter dødsfall for å vise medfølelse og empati i sorgen og savnet. Kondolerer er satt sammen av det latinske ordet dolere, «å ha det vondt eller føle smerte», og forstavelsen con, «sammen».

Jeg mener at ordet kondolerer har blitt et tilfluktsrom man flykter til når man er usikker på hva man skal si til den som har mistet en kjær. Det å være pårørende er en kunst i seg selv, og jeg sier ikke at det er lett. Men jeg mener at ordet kondolerer er et ord mange bruker i mangel på noe bedre. Kondolerer er “hardt” og kaldt, ikke mykt og varmt som hadde gjort seg i en slik setting. Men samtidig er det sikkert betydningen vi legger i det som gjør det kaldt. At jeg reagerer så sterkt på ordet er på grunn av min opplevelse – og alltid når jeg hører ordet så er det farget av min opplevelse.

Finnes det et annet alternativ?

Det er heller ikke alltid å si noe er rette måten å uttrykke sin medfølelse på. For mange kan det at utenforstående sier ”feil” ord skape mer avstand enn nærhet. Vet du ikke hva du skal si, så kan man også la vær å si noe. Gi et godt håndtrykk, en klem, et blikk. Avhengig av hvor nær du står personen. Eller si «jeg vet ikke hva jeg skal si» — for det er greit noen ganger det også. Det kan være vanskelig å finne de riktige ordene. Det verste jeg vet er å høre ordet, i tillegg til at den som sier det ikke har guts til å se meg i øynene. Det viktigste er å være tilstede, ikke hva man sier.

I motsetning til dette mener jeg det er bedre å bruke ordet dersom alternativet er å skygge helt unna. Det er det jo også noen som gjør. Hvis de ikke vet hva de skal si, så er bruken av kondolerer mye bedre enn å ikke møte den sørgende i hele tatt.

Å bruke ordet kondolerer burde være den mest naturlige ting å si, ettersom det er motsetningen til gratulerer. Jeg synes ikke det. Det er et ord som ikke smaker like godt på tungen, og for meg ikke passer godt sammen med resten av vokabularet mitt. Hvorfor er det sånn? Rammen rundt dette ordet er forbundet med død, sorg, lidelse og tristhet. For meg har ordet utviklet seg til å bli ”Så synd det er på deg, du kommer aldri til å bli den samme igjen”.

Jeg er veldig glad for at venner, familie og bekjente viser omtanke og medlidenhet for den som har mistet en av sine kjæreste, og sånn skal det også fortsette å være. Hvis jeg og venninnegjengen min snakker om familie, mødre og fedre er jeg veldig glad for at de vet at jeg har en pappa i himmelen og ikke på jorden. Men jeg er også glad for at de ikke synes synd på meg lenger i den forstand at jeg lever et godt liv tross alt. Selv om man mister en av de viktigste personene i livet er det viktig å fokusere på de positive tingene, og det er oppgaven til de rundt deg å hjelpe til med.

Ulike meninger

Vi ser ukentlig dødsannonser i avisen, statuser om avdøde familiemedlemmer på Facebook, eller noen som kommuniserer om den de har mistet. Jeg spurte et par bekjente om hva de synes om bruken av ordet. Den ene synes ordet var ubehagelig og ble ubekvem når hun skulle si det, men hun brukte det fordi hun savnet andre måter å vise medfølelse på. Den andre mente at ordet oppsummerte alt hun tenkte på, og synes derfor det passet godt til formålet.

Jeg er veldig glad for at venner, familie og bekjente viser omtanke og medlidenhet for den som har mistet en av sine kjæreste, og sånn skal det også fortsette å være. Jeg vil ikke bannlyse bruken av ordet kondolerer, men jeg vil komme med en tankevekker rundt det. Hvis jeg og venninnegjengen min snakker om familie, mødre og fedre eller død er jeg veldig glad for at de vet at jeg har en pappa i himmelen og ikke på jorden. Men jeg er også glad for at de ikke synes synd på meg lenger i den forstand at jeg lever et godt liv tross alt. Selv om man mister en av de personene som betyr mest i livet er det viktig å fokusere på de positive tingene, og det er oppgaven til de rundt deg å hjelpe til med.

Hva ville du hørt selv?

Alle mennesker er forskjellige, men å tenke på hva den du skal vise din omtanke til vil føle, er det aller viktigste å ta med i vurderingen. Når du skal føle med en person som har mistet en som sto dem nær og er langt nede, bør man tenke på hva den personen selv vil høre, men nesten viktigst, hva ville du hørt selv?

Settinger rundt sorg og død er vanskelig for de fleste. Vi snakker jo ikke om død i det hele tatt i dette landet. Kanskje mer åpenhet rundt de vanskelige opplevelsene i livet, mer snakk om sorg og dør, kanskje ville gjort det lettere både for de sørgende og pårørende når situasjonen oppstår?

Den dagen jeg skriver ferdig denne kronikken er det elleve år siden pappaen min døde i en tragisk bilulykke. Disse elleve årene har gjort meg til den jeg er i dag, og det har formet meg som menneske. Jeg kommer aldri til å glemme hans varme smil eller gode klemmer, men jeg er glad for at jeg har klart å reise meg igjen også. Jeg får enda, den dag i dag, et lite stikk i magen hvis noen sier ”mammaen og pappaen din”. Det viktigste for meg er at de rundt meg vet at jeg og familien min har det bra, og at jeg i tillegg har en fantastisk stefar som tar godt vare på alle sammen. Det betyr ikke at jeg har glemt verdens beste pappa, men at livet går videre selv om tankene og følelsene er med meg i hverdagen.

Man kjenner kanskje ikke på betydningen av ordet før man har følt det på kroppen selv. For noen varmer det, mens for andre gir det frysninger. Tenk på det neste gang.

Family aug 2004

Jeg er kjempestolt av deg, Line – og tusen takk for at jeg får dele dine ord og din opplevelse her.

Til høyre her ser du vår familie slik den så ut i august 2004, da Line var 11 år. En måned senere var vi bare 4. Slike opplevelser setter spor, på lik linje med andre opplevelser. Det har vært utrolig mye læring i dette, både for barna og meg. Vi har med oss noe som mange andre ikke har, og det er en stor styrke dersom man velger å se det slik. Vi har mange gode minner og gleder som vi husker på. Sorgen er et tilbakelagt stadie for flere år tilbake og vi har fokus på livsgleden og gode hverdager og hvordan gjøre livet så godt som mulig. For å bli hengende i det vonde, tjener ingen.

Skroll til toppen